Nordmannslepene
Nordmannsslepene har hatt enorm betydning for Numedal. De var hovedferdselsåra mellom Øst – og Vestlandet fra menneskene slo seg ned i dalen og fram til Bergensbanen ble åpnet. Store Normannslepa krysser Hardangervidda fra Solheimstulen og over til Øvre Eidfjord. Nordmannslepene er brukt i flere tusen år og vitner om eldre tiders handel og vandel, slit og strev. Dette var en av de viktigste ferdselsveiene mellom Østlandet og Vestlandet. Store Nordmannslepa deler seg i nærheten av Dyregravshallet. En sideslepe går ned i Tøddøl og videre til Uvdal. Den andre delen kommer ned ved Solheimstulen og går via Imingfjell til Veggli og videre til Kongsberg. Det kom også sleper ned flere steder, som i Skurdalen, i Dagali og i Tinn. Det har vært ulike traseer og de reisende valgte rute ut fra hvilke bygder på Vestlandet de reiste fra.
Navnet Nordmannsslepene kommer av at numedølene kalte vestlendingene for «nordmenn«. Numedølene mente de gikk nordover når de i virkeligheten gikk vestover. Ordet «slepe» betyr i følge ordboka «far, stig eller veg». Et slep var en primitiv kjøreinnretning som ble bruk i tidlige tider. Slepet besto av to lange «sjeker» eller drag. Dragene var festet sammen og oppå disse ble lasten plassert. Disse kjøreredskapene ble plassert bak hesten, og de gled lett over steiner og ujevnheter i terrenget. Det var mange fordeler med å bruke slep i stedet for kløv. Den største fordelen var nok at man kunne få med seg større lass, i tillegg var det var også mulig for kjørekarene å av og til selv sitte på hesteryggen.
Les mer om Nordmannsslepene
Bilde: Besse Halvorsen Presterud, skreppekar fra Presterud i Uvdal. Kilde: Nore og Uvdal kommune – fotoarkiv
Skreppekarer
En skreppekar var en omreisende handelsmann som kjøpte og solgte varer han bar på i skreppa (sekken) sin. Skreppekarene kom ofte fra de øverste delene av dalen og de mest aktive i Numedal var uvdølene. Avstanden til byene bidro til at det ble et behov for organisert kjøp og salg av forbruksvarer. Bøndene som bodde nær Hardangervidda var vandt til lange avstander og en kultur hvor kontakt på tvers av vidda var naturlig. Skreppekarene var ofte unge ugifte menn i 20 – 30 års alderen. Man trengte og være ung og sprek for å traske de lange vegene over vidda med tunge bører. Skreppekarene reise ofte til Bergen for å kjøpe varer som tøy, tørkler, søljer og sølvtøy, piper, knapper, tråd, nåler, sengevarer, skaut, portemonèer osv før de drog ut og solgte varene i randsonene av Hardangervidda på Vestlandet.
Tamreindrift
Det har vært drevet med tamrein på Hardangervidda i flere epoker. De første forsøkene en kjenner til skriver seg helt tilbake til 1780-årene, men dette dreide seg kun om spredte forsøk og få dyr. Den andre tamreinperioden på vidda var fra ca 1830-1860. Det var heller ikke da snakk om store flokker, men det fantes i denne perioden forsøk med tamrein i de fleste bygdene rundt Vidda.
Etter 1880 blomstret tamreindrifta på Hardangervidda opp igjen. Dette hang sammen både med at det var nedgang i villreinstammen etter kraftig beskatning på stammen, og mange så for seg en ny inntektskilde med tamreindrift. I denne perioden kom det også samer med egen rein og etablerte seg på vidda. Dette foregikk i hovedsak fram til 1897, da slik etablering ble forbudt. Etter 1880 ble også flere tamreinselskap bedre organisert, vanligvis i AS med lokale eiere. Dette var en modell som spredte seg til de fleste bygdene rundt vidda.
I Nore og Uvdal var det to reinkompanier vi kjenner til:
Opdal Renkompani (1890-1957). Kjøpte ca. 230 rein til oppstarten i 1890, og av frykt for innavl ble det kjøpt inn ca. 225 bukker i Valdres i 1934.
Thorsrudkompaniet (1903-1915).
Det var vanlig på Hardangervidda å ansette samiske gjetere, det var folk som kunne dette med reindrift. Denne praksisen holdt seg mer eller mindre helt til det ble slutt på reindrifta på Hardangervidda i 1957, selv om det etter hvert ble mange bygdefolk som også ble dyktige reingjetere.
Kilde: www.villrein.no
Solheimstulen var den faste slakteplassen til Opdal Renkompani i mange år. Renkompaniet var den største arbeidsgiveren i Uvdal tidlig på 1900-tallet. Selskapet hadde om lag 2000 tamrein, og slaktet mellom 500-700 dyr årlig. Tamreindrifra ble avviklet i 1957 på grunn av innblanding med villrein.
Jernutvinning
I Jønndalen er det hundrevis av kullmiler. Dateringer viser at disse var i bruk i siste delen av vikingetiden. Kullet ble brukt til utvinning av jern, så Jønndalen sitt navn med rette. Det er funnet flere jernutvinningsanlegg i området. Det er rester etter en stor jernutvinningsplass på en liten kolle sør for stølshuset på Kruke seter. På denne vollen ligger det også to gravhauger fra vikingetida.
Dyregraver
Et av landets største fangstanlegg for villrein finner du i Dyregravshalle, 5 km fra Solheimstulen langs stien til Rauhelleren. Her er det funnet til sammen 109 dyregraver i ett sammenhengende system. I tillegg finnes det 23 dyregraver i nærområdet. Dyregravene ble anlagt i nyere jernalder, omtrent 600-800 år e.kr. En vandring langs den enorme rekken med dyregraver er en opplevelse. Du kan ane det store arbeidet som er lagt ned og spenningen og dramatikken når villreinflokkene passerte fangstanlegget. Det er jordgravde fangstgraver, med tydelig voll rundt, plassert i et system som gjør at de sperrer reinens trekk på en effektiv måte. De nærmeste dyregravene er skiltet 1200 meter fra Solheimstulen i retning Rauhelleren. Alle kulturminner eldre enn 1537 er automatisk fredet jamfør kulturminneloven og det må tas hensyn til kulturminnene når en ferdes i området.
Kulturminner
Du kan søke opp informasjon om kulturarven på Hardangervidda i portalen som har oversikt over kulturminner i Buskerud.
Søk i kulturarvportalen
